Det er bedre å synge enn å gråte!

Det er en setning som har brendt seg inn i mitt hode. Jacklin, ei ung dame på 28 år, sier en kveld vi sitter og strikker: Afrikas kvinner gråter ikke. Vi synger, det er bedre å synge enn å gråte.

Afrikas kvinner gråter ikke, de smiler….. og synger. Solen steker over maisåkrene, bladene dør sakte men sikkert, maten dør foran øynene deres.

Hvor blir det av regnet? Har de gjort noe feil mot Gud? De samles i kirken, ber for maten, la maten gro.

 

Svarte skyer danner seg over toppen av Kilimanjaro, det danses og synges…. Kommer det litt regn nå mon tro. Og jo da, store våte dråper faller livgivende ned over tørste blader. Stiene blir til såpeglatte gjørmebad, jorda trekker til seg hver dråpe som om det var den siste i evigheten.

Og hva sier vi norske kvinnene som sitter i hver vår seng oppredd med norske dyner og med ullsokker på beina? Joa, jammen synes vi at "det kunne vært sol mens vi er har da i det minste". "Etter den sommeren liksom". Og så ser vi på hverandre, ler, skammer oss litt, tar av sokkene og valser ut i gjørmehavet og gleder oss på deres vegne. Vi unner dere regnet. Vi ser bladene våkner til liv. Vi har da gått på holka mer enn en gang vi, så vi lærer fort å holde oss på beina i gjørma.
Vi forstår deres glede.

Det skal ikke mer til enn litt regn!!

 

Afrikas kvinner gråter ikke, de smiler….. og synger. Solen steker over pinnehyttene deres. 

Gårdsplassen kostes tom for støv.

Barn blir født, men arbeidet går videre.

De må ha mange barn, de må bli tatt vare på i sin alderdom. Folketellingen teller ikke barn under 5 år. De overlever sjelden. Gjør en det, er det en sterking, det er en fighter. Den sterkestes rett.



Afrikas kvinner pynter seg og går til sin kirke og ber for sine barn og sine menn. De synger og danser, smiler og arbeider. Dagens måltid er i hus. Kvelden kan komme. De fikk mat i dag også, de takker sin Gud.



Hva gjør vi norske damer der vi oppserverer dette? Skal vi gidde å gå til kirken på søndagsmorgen kl 07? Herremin for noe tull. Eller, …. Vi går. Vi kneler. Vi takker sammen med afrikas kvinner for barna og maten, for dagens liv.
Lærer litt av dette.

Takker vi nok for all vår rikdom og selvfølgelighet der oppe i nord?
Takker vi for at Kiwi har biff i alle varianter, at vi kan velge den beste, at vi kan mate våre barn med beste kvalitet og ta dem til helsestasjonen og vaksinere dem?
Lurer på om jeg skal begynne å takke litt mer egentlig.

Å dra til Afrika for å lære bort å strikke var et sekunds impulsivitets verk. Jeg vurderte ikke for og i mot. Gjør vel egentlig sjelden det jeg når jeg tenker meg om.  Vurderingen må komme i etterkant; hvordan skal jeg få dette til. Det rare er at det som oftes ordner seg på et vis. Det ordnet seg da jeg i løpet av en samtale med rådgiver på videregående skrev under på en søknad om å reise på utveksling til USA. Det ordnet seg da jeg sa at jeg ville bo i Spania et år. Det ordnet seg da vi over en kopp kaffe med noen venner kjøpte Rosenberg Kopi. Jeg kunne ha fortsatt.



Det er ikke slik at det har vært problemfritt, men det har altså ordnet seg. Dette tolker jeg som at det ”was ment to be”. Det har vært en mening med alt, det har vært en rød tråd..........



 ......menneskekunnskap. Venner over hele verden gjennom YFU, venner i Hamar by gjennom kopien, venner i Steinermiljøet gjennom Furu Steinerskole og Steinerskolen på Ottestad. Flotte unger har jeg fått gjennom å velge Kåre som livsledsager. …….



Så det ble strikking denne gangen. ER utrolig takknemlig for at dere der ute gjordet det mulig. Med 6 kilo strikkepinner, med 40 kilo garn og med god hjelp til å betale flybiletten ordnet det seg. Jeg fikk dra. Jeg fikk lære bort strikking, wow. 



Takk til de her hjemme som holdt alle tråder på stø kurs, slik at jeg kommer hjem og alt er på stell.

Og så ble det slik, som det ofte før har blitt, at jeg lærte mest.

Jeg lærte at Afrikas kvinner synger…. og smiler. Takk.



Det var litt av en haug med garn som skulle pakkes ned før jeg dro. Ante virkelig ikke at det skulle komme inn så mye garn, og at garn egentlig ikke veier noen ting. Så volumet ble voldsomt. Heldigvis kom vi på støvsugermetoden. All luft  ut av store søppelsekker, og vips, der hadde vi kompakte, håndterbare baller med garn.  Stor spenning knyttet seg til om tollerne på KIA (Kilimanjaro Airport) ville åpne disse mystiske ballene. Bilder dukket opp i hodet, tollerne stakk hull på ballene og noen hundretalls garnnøster tøt ut over både bord og gulv. Vi lo en liten nervøs latter, så det hele for oss. Men heldigvis, vi slapp gjennom. Riktignok med litt forhør, men Ellen var godt forberedt med brev og sertifikater, så alt gikk fint. 



Å sette foten ned på Afrikans jord for første gang skjer bare en gang i livet. Jeg bestemte meg derfor for å legge alt der hjemme bak i hodet og nyte denne måneden. Magien med å dra inn luften, lytte til nye lyder, for ikke å glemme å møte noen for første gang, alt skulle nytes.



Vi ble møtt av Aloys (far i huset), Samuel og Bahati (fostersønner). Deres spenning var nok minst like stor som min. De skulle møte sin kjære Ellen igjen, men hun hadde jo dratt med seg ei rar, litt gammel og litt stor dame ned dit.



De er ikke ubetinget glade for flere nordmenns bekjentskaper. Jeg skal lære at det er ikke all bistand som er like klok og gjennomtenkt. Det sitter mang en traume i både sjel og vegger i familien Masawes hjem. Dette skal vi også føle på kroppen. Det skal gode vennskap og bra med bagasje i sekken når det gjelder kulturforståelse til for å jobbe seg gjennom slike saker, og jeg håper inderlig av jeg er sterkt nok til at jeg får muligheten til å rette opp igjen en del feil fra i går for å bruke Prøysens utrykk.

Bilturen hjem gir meg lite inntrykk av landskapet, det er helt mørkt. I et land der strøm er ustabile greier, og kun for noen få, blir kveldene og nettene mørke.



Hovedveien er som en gjennomsnittlig norsk riksveg, smal, humpete og hullete med svake vegskuldre. Trafikken gikk omtrent som her hjemme også, bare på feil side av vegen.



I det vi svinger av hovedvegen og begir oss på vei oppover i liene og mot Kilimanjaro blir det heldigvis for vår det en del verre enn det er her hjemme. En kan si at på det beste var det en dårlig traktorveg, men for det meste noe som minnet om et utørket elveleie med steiner, hull, svinger og røtter. De må betale veiavgift de også. Stakkars folk sier jeg, for ikke å si stakkars bil. Nå er det de færreste som har bil da, så slik sett er det kanskje greit. Når Aloys sier det er mye trafikk mener han folk, ikke biler. Vi ler en del av slike kommentarer etter hvert.



Vi ankommer rundt midnatt, med nesten hele familien samlet rundt porten. Alle er like spente. Jeg får i tur og orden møte : Far Aloys, mor Agnes, sønnene Marin og Julius, døtrene Fortunata og Gloria, fosterbarna Samuel, Bahati, Procseda og Anna, 4 hunder, 5 hundevalper, en katt, 2 kuer, 2 okser, ei geit og en sau. Alt og alle samlet rundt et koselig lite tun med druetrær som skygge/tak. Mor Agnes har maten klar til sultne nordmenn.


Familien Masawe er i særklasse i  Umbwe Onana, Kibosho. Far Aloys har både utdannelse og jobberfaring både fra Canada og Australia. Han har opparbeidet seg mye kunnskap om biodynamisk dyrket mat, om birøkting og geiter. Aloys kunne ha valgt seg et liv hvor tid og penger har fokus slik som hos oss. Han har valgt sin landsby, hvor det å hjelpe andre til kunnskap er hans livsverk

Mor Agnes er en av meget få kvinner med utdanning, hun er det vi her kanskje ville ha kaldt barnevernspedagog. . Agnes har valgt seg et liv i landsbyen hun også, med egne og andres barn som sitt livsverk.

De har, i tillegg til sine 6 barn, gitt et ukjent antall barn fra landsbyen et bedre hjem å vokse opp i. De er en av få familier som bor i murhus, i et miljø hvor hytter bygget av bambus-stokker (pinner) er det vanlige. 

Selve livet foregår rundt gryten og bålet ute på tunet i alle hjem, både de med og de uten penger og gode hus.

Det hersker stor glede i det Masawiske hjem, det jobbes og streves hele dagen akkurat som hos oss, men det synges og danses også, det er det vel heller lite av i vår hverdag. Sine egne barn har de klart å gi utdanning, men de klarer ikke å gi fosterbarna skolegang ut over det som er vanlig 7-årig folkeskole. Det river oss derfor litt i hjertet at disse ikke får utviklet sine kunnskaper. Men det gleder oss at de får et godt hjem å vokse opp i.

Sønnen Martin

Sønnen Julius

Datteren Gloria

Datteren Fortunata, eldste datteren i huset har tatt etter foreldrenes livsverk. Hun driver, med støtte fra Norge, et hus som huser mennesker som trenger hjelp. Det ligger nok litt i blodet, for datter nr to  (Gemma)er lærer og eldste sønn utdanner seg til prest i Frankrike (Husker desverre ikke hans navn).

Fostersønn Bahati
(Legg merke til han nystrikkede pulsvarmere)

Fostersønn Samuel

(Han ble nok den mest ivrige strikkeren i familien)

Fosterdatter Procseda

(Utrolig genert i starten, men veldig blid og ivrig etter noen dager)

Fosterdatter Anna

(Koste seg mest når hun fikk være med mamma Agnes rundt grytene og bålet)

Jeg skal etter hvert bli godt kjent med familien. De har stiftet en organisasjon, KIECOTE, som igjen driver ett opplæringssenter for innbyggerne i omegn. Pr i dag driftes dette senteret bl a med bistand fra YES Kilimanjaro i Norge og det er gjennom denne organisasjonen jeg har dratt ned for å lære bort strikking. I tillegg eksisterer det en skredderklasse og engelsk-klasse i senteret. Hvordan driften skal bli videre vil til stadighet endre seg etter behovet i landsbyen, men en kan lett se for seg ganske mange typer kurs der som kan løfte landsbyen til et godt sted å leve.

Vi  hadde satt et tak på 40 elever på strikkekurset. På forhånd hadde vi ingen formening om hvor mange som kom til å komme. Det vi visste var at om det kom 40 måtte vi dele opp i to grupper. Det skulle vise seg at det aldri var mer enn rundt 25 personer pr dag, men hvem dette var varierte fra gang til gang. Til slutt var det 22 personer som fikk diplom. Det var kun de som møtte opp nesten hver gang som fikk denne. En del fikk enten ikke lov av mann eller faren til å komme igjen, de ble jo tatt vekk fra dagens arbeid. Og når kunnskapen om hva kunnskap i seg selv er godt for, blir det slik.

Mamma Harry, fjøshjelp i familien fikk lov til å gå på kurs. Hun ble veldig flink, fikk diplom og er nå med i egen strikkegruppe som er opprettet atter at jeg dro hjem.

Denne jenta er lam i halve kroppen. Men dette var ingen hindring for at hun ble flink til å strikke selv om det gikk sakte. Hun var en av dem som gråt da hun fikk sitt diplom, veldig stolt var hun.



Språkproblemer er en utfordring. Å lære bort et håndverk ved hjelp av tolk gir uante problemer. Det skulle vise seg at det var enklest å lære bort til ei som var døv. Der gikk det på fingerspråk, tommel opp eller tommel ned, latter og klemmer. Hun ble veldig flink faktisk.

Noen av de flinkeste damene og guttene rakk å lage luer, skjerf, pulsvarmere og sokker. Det er mitt håp at disse igjen kan lære opp andre og på denne måten oppmuntre og spre kunnskapen videre. Det varmet mitt hjerte å se de gå å strikke, med maten på hodet, minstemann på ryggen, hale med de andre barna på slep og strikkepinnene i fingra. Veldig gøy.

Etter at jeg dro hjem har strikkerne dannet ei strikkegruppe, hvor det er valgt leder og styremedlemmer. De har som mål å produsere vare for så å selge dem. De skal også drive opplæring av nye strikkere, bl a lærere på barneskolen og de skal drive en slags biblioteklignende virksomhet med strikkepinnelageret vi la igjen. Dette gleder meg veldig.

Aristid, tidligere fostersønn, fikk stor gelde av sine strikkeferdigheter, glad gutt med stort potensiale. Han har gått elektrolinje på universitetet, men hadde ikke nok penger til å ta eksamen. Dette er derfor en av de jeg i ettertid kommer til å jobbe litt med for om mulig klare å skaffe nok penger til slik at han kan få fullført sin utdanning og få seg en skikkelig jobb og et ok liv.

Familiens hunder var stadig med på strikkekurs. Ikke alltid at de var våkne da skoledagen var over. De ble derfor innelåst og ga etter hvert høylydt beskjed om hvor de befant seg. Vi lo mer enn en gang av deres fortvilelse i klasserommet som var forlatt.

Mamma Agnes ble en ræser på strikkepinner og garn, etter ei uke hadde hun lange flotte strømper som hun skulle ha når hun brukte de sorte støvlene fra Ellen, på vei til kirken.

Denne flinke damen kunne rettstrikk fra i fjor da Ellen var nede for å introdusere ideen om strikkekurs. Hun kom derfor langt i sine ferdigheter, og er blandt de flinkeste i landsbyen nå.

Diplom og avsluttning. Med stolt holdning og tårer i øynene ble 3 ukers opplæring avsluttet. Vi håper dette har gitt dem inspirasjon til å jobbe videre, og om det lar seg gjøre vil jeg ved en senere anledning reise ned å ta et oppfølgingskurs

Også på ettermidagene og kveldene ble det mange hyggelige strikkestunder sammen med fosterbarna, barna og moren.

Bilde fra en kveldsstund, strømløs sådan, derfor litt dårlig bilde. Men du som vi koste oss. Til og med mamma Agnes, som særdeles sjelden sitter ned på en stol, satt mang en kveld, ja til tider mang en natt, og strikket. De vurderer faktisk å ansette kjøkkenhjelp slik at Agnes kan strikke varer til salg. De tenker også på at den som blir kjøkkenhjelp faktisk får seg en jobb på denne måten. De gjør sjelden noe som ikke kommer andre til gode disse menneskene.

Tidligere fosterdatte Anna har nå selv blitt mamma til lille Pray God, han viser gode takter til å bli en god strikke. Mamma Anna har iallefall blitt kjempeflink.

Det er ikke alle som kunne komme på skolen. Slik som vår venn masaigutt. Han skulle etterhvert bli en god venn. Han fulgte meg mer enn en gang gjennom banan-og maisåkrene på vei ett eller annet sted. Første gangen jeg vandret rundt i bananskogen sammen med han streifet tanken meg at du vet ikke en eneste ting om denne gutten, tenk om.... osv. Men det varte bare i et kort øyeblikk, jeg vandret derfor villig med og aldri skjedde det noe farlig.

Første helga jeg var i Tanzania fikk jeg besøk fra Lule, Cathrin og Berit
 - venner fra Nairobi i Kenya. Vi bodde da på hotellet helt oppe mot tregrense på Kilimanjaro. Veldig gøyal opplevelse.

En bytur ble det tid til. Vi trasket nedover fjellsiden, med masaigutt som veiviser. Med varmen, støvet og alle lydene i byen, må jeg si at jeg forstår de som helst ikke vil ned til byen å bo.

HMS (helse, miljø og sikkerhet) er nok helt ukjente ord i Moshi by. Butikkene var pappskur eller plastskur hvor varene var både inne og ute. Men du verden for et utvalg av varer. Ikke det at vi trenger noen av dem her oppe i nord, men jeg kan se at fantasien der nede ikke har noen mangler.

Det er en befrielse å komme seg opp i høyden igjen etter en bytur. Den frodigheten som er i landsbyen, ialllefall etter ei regnværsuke, er helt ubetalelig. Jeg koste meg veldig med planter, trær og vekster av alle slag. med far Aloys sine kunnskaper om alt av vekster og vhordan en tar vare på moder jord imponerte meg masse.

Maten som ble servert er nok det nærmeste jeg har kommet en sunn matstil. Med grøt hver morgen og med grønnsaker, ris og banan til middag, kunne en lett falle i tanker om å bli sunn. Siden jeg jo er ganske så overvektig, trodde de at jeg måtte være ei rik dame som måtte få masse mat. Dette resulterte i et par kvelder hvor jeg gikk til sengs med store magesmerter. Til slutt måtte jeg gi beskjed om at jeg nok ikke klarer å sprise så mye, noe som for dem var helt urforståelig. Men, etter mye om og men fikk jeg ha på min egen tallerke, det ble da bedre, 2 bananer i stedet for 10 til middag, eller ei skje ris i stedet for en kilo liksom.

Før avreise fikk vi et ukjent antall vaksiner og en sekk med piller. Dette ble det ikke mye brukt for egentlig. Jeg hadde ei natt med oppkast ellers ingen problemer med magen. Myggstikk ble det noen av, men med avokadoolje gikk de vekk etter et par dager.



På vei til byen for å besøke Shaa industrier. Her skulle jeg kjøpe med meg en del skinnarbeider hjem. De produserer alt fra smykker og vesker til møble i skinn, og arbeidstakerne er kun handicappede mennesker som ellers ikke hadde fått muligheter i dette landet. Med 1,200,000 Tanzanianske Shilling i hånda ( ca 3800 kr) måtte jeg bare ta bilde. Blir nok første og eneste gang en holder en kåmma to milioner penger i hånda, hahaha. For de som ønsker å støtte bedriften, ta kontakt med meg så formidler jeg kontakt.



Nå, 3 dager etter hjemkomsten, er jeg fortsatt litt ør i hodet. Mange inntrykk som må bearbeides. En kan lett bli litt forskrekket over hvordan de lever sine liv i andre kulturer, i den tro at det er sin egen livsstil som er det optimale. Dette har jeg meng en gang opplevd ikke stemmer, og det er disse tankene jeg nå holder på med å bearbeide. AT damene må spørre mannen om å få lov til å forlate huset, at det er klaner med klanledere som ikke kan samarbeide, at bananer blir brukt til ølbrygging i stedet for mat..... jeg kan nevne i fleng. Dette er deres kultur, det er deres hverdag som for dem fungerer og ikke for meg å blande meg opp i. Jeg må bare registrere at de har lykkelige liv oppe i Umbwe Onana, at de har nok mat, de har sin hverdag og de vil helst bo der. Det forstår jeg godt

I dyp respekt for mine nye venner takker jeg for meg for denne gang. Det blir ikke siste gang jeg reiser ned, det blir heller ikke siste gangen jeg tar impulsive handlinger.... hva det nå skal bli vites ikke i skrivende stund. Takk igjen til alle som har bidratt, det hadde ikke vært mulig å gjort dette uten hjelp.