En liten bønn om hjelp

Til alle mine venner, til min familie og ellers til alle som er interessert.

Livet byr på tilfeldigheter…. eller…. er det bestemt på forhånd. Ikke vet jeg. Men det jeg vet er at det har vært særdeles mange tilfeldigheter i dette nye som har tilkommet mitt liv. Helt fra mitt bekjentskap med Ellen til å få tak i vikar i butikken som kan drifte kopimaskiner og klær på samme tid har det dumpet ned ”tilfeldigheter” slik at prosjektet nå kan settes ut i live.

Og hvem er Ellen? Av og til kommer det kunder inn i butikken som gir litt ekstra av seg selv, smiler, småsnakker og virker generelt særdeles hyggelige. Ellen er en av de kundene. Etter hvert kom vi såpass i snakk at vi delte noen felles gleder og noen bekymringer, lo og gråt litt faktisk. For Ellen forteller gripende historier om hva hun opplever i sitt engasjement i stiftelsen YES Kilimanjaro hun startet med familiens penger. Hun har startet en skredderskole i Kibosho i Tanzania. Fra der til at jeg er så heldig å få reise ned som strikkelærer ved denne skolen er for lang til å ta i detaljer her, men vi forteller gjerne om den på tlf, nett eller over en varm kopp å drikke. At jeg skal få denne sjansen ser jeg på som stort og som et nytt steg på min vei til å oppnå en bedre forståelse for liv og kultur. Det blir trolig lærerikt, en slags forlengelse av mitt utvekslingsår i USA med YFU, familiens år i Spania, reisene til forskjellige steder om i verden. En blir ydmyk av et slikt hell.

Kibosho ligger ved foten av Kilimanjaro, og det blir fryktelig kaldt i regntiden. Ellen har vist dem enkle strikkeplagg som pulsvarmere, de gir varme til kropp og sjel. Det har vært stor pågang for å bli med på strikkekurset. Vi har satt et tak på 40 elever.

At jeg skulle skrive tiggebrev, det hadde jeg aldri trodd. Men her kommer det. Det brukes ikke av stiftelsens penger til våre reiser og opphold, ei heller undervisningsmateriale jeg skal bruker. Jeg har et budsjett på ca 30 000,-. I dette ligger det flybillett tur/retur, mat og logi i 1 mnd, vaksiner (mange er jeg redd), strikkepinner, garn og undervisningsmateriale som bøker, plakater, nåler, heklenåler etc. (Evt evt overskudd vil i sin helhet gå til stiftelsen)

Prosjektet gir da 40 kursdeltagere mulighet til å lære seg et håndverk de senere kan bruke til å strikke egne klær og til å spe på familiens økonomi ved å selge pulsvarmere, skjerf, luer, gensere, sokker etc. Muligheten for at vi i neste omgang kan bidra til garnproduksjon i landsbyenHar du lyst til å bidra i et prosjekt som gjør en forskjell for disse i Kibosho samt oss i stiftelsen YES Kilimanjaro?

Du kan bidra med:

Strikkepinner, rette og eller rundpinner i alle tykkelser

Ullgarn, hele eller halvbrukte nøster i alle farger

Ved å kjøpe et av mine ferdigstrikkede plagg. (Jeg strikker, for igjen å selge produktet og pengene går til reisen. Kom gjerne innom butikken å ta en titt).

Penger: Om jeg klarer å samle inn kr 200,- fra 150 personer, da er jeg i mål

På forhånd takk for oppmerksomheten og evt bidrag fra

Mona Utheim. Kongsvegen 520. 2320 Furnes. Konto: 1822 15 41 010. Merk bidrag med YES Kilimanjaro.

Siden jeg ikke har egne bilder ennå, har jeg her brukt bilder lastet ned fra Google.

En sommer i solen og høsten i møte



Da er en sommer i solen over, og på veien hjem møtte vi regnværet i Danmark, siden har det ikke forlatt oss. blir ikke akkurat glad av slikt, men men.
Mange erfaringer rikere går vi nå høsten i møte. Guttene som er fulle av opplevelser fra en måneds tur i Alaska har stadig historier å komme med. Mange bilder skal ned til litt færre bilder, og til og med en bok som sønnen i huset skal skrive.Blir nok fremdelses mye alaskasnakk selv om selve turen er over. Med over 500 kg laks på kroken er det nok ikke fisk som står øverst på menyen i høst. Ei heller Bjørnehistorier blir like spennende nå, 3 meter unna uten stor dramatikk er årsaken.



 Huset og hestene sto ikke alene i sommer, Ann-Helen og Marius styrte heimen med stø hånd. Med vannlekasje som ble oppdaget 2 dager før vi dro ble det en slitsom sak å lage mat da kjøkkenet ble montert ned av forsikrigsselskapet--- og siden har ingen sett dem.
Så erfaringer blir man stadig klokere av, på godt og vondt. Blir nok noen måneder før vi har kjøkken igjen ja.



Delfinen restaurant ble vårt samlingssted i sommer, nabo og velkjent. Her har vi etter hvert fått gode venner, og med gode naboer og venner ellers blir det nesten vårt hjem. Utrolig takknemlig for all hjelp vi fikk fra Luz, Ove og Melena når strømmen uteble, reddet faktisk ferien vår. Det som har gjort mest inntrykk på monaoglisa er et kultursjokk av de heller sjeldne. Jeg jobber stadig med å forstå hendelsen, bruker min erfaring fra YFU og mitt utvekslingsår hvor jeg lærte at andre kulturer er like mye riktig som vår. Denne sliter jeg med. Vi var vitne til at en mann døde på trappa inn til naboblokka, de jobbet lenge for å berge liv, men desverre greide de ikke det. Personale fra to sykebiler dro fra stedet, etterlot seg den døde kroppen på trappa. Der lå han i 5 timer!!!!! Og de som ellers bodde i blokka tråkket over kroppen på tur ut og inn hele dagen. Jeg må si jeg ble målløs, er det fremdeles. Men slik er det i Spania.

Nå venter UNO Hamar og Rosenberg Kopi på meg. Og, for ikke å glemme, mitt neste prosjekt - Tanzania. Så de neste innleggene vil nok i stor grad handle om prosjekt YES Kilimanjaro. I oktober reiser jeg, dette blir utvilsomt ett av mine livs opplevelser - snakker om lærdom for livet.