Det siger sakte inn, det er kun en mnd til avreise. Stua bærer preg av dette kan man si, den er okupert av poser og esker med garn og strikkepinner. Hodet mitt bærer også preg av den forestående reisen, mulig jeg er en smule ensporet om dagen. Kjøper alt jeg kommer over av strikkeblader, bøker, innlegg på nett.... i det hele tatt: finner jeg en oppskrift som kan egne seg til rillestrikking, ja, da blir den med ned.
På bildet over ser vi lille Berit og mamma Cathrine. Det er samboeren og dattera til vår kjære Lule fra Nairobi, Kenya. Da de var på besøk i fjor vår lærte Cathrine seg å strikke rett og vrang på under ei uke. Vi samlet også da inn noen pinner og litt garn til henne slik at hun hadde litt i bagasjen da hun reiste hjem Og det som blir veldig gøy nå, i Tanzania, er at de muligens kommer opp for å besøke meg. Da håper jeg å ha fått med meg ned hennes siste pose med garn hun ikke fikk med seg da hun reiste. Og det blir helt klart masse snakk om MYSA og hvordan ungdommen kan engasjeres i et lokalsamfunns utvikling.
Har forøverig googlet en del bilder igjen, slik danner jeg meg et lite bilde av hva jeg har i vente. Alt jeg leser om honning, kaffe, grønnsakshager, glade og målbeviste mennesker i Kibosho gjør at jeg er helt sikker på at de som kommer til strikkekurset vil bruke sin kunnskap til å utvikle landsbyen til et bedre sted å være.
Kibosho er kjent over hele verden, for sin gode kaffe. Litt dumt at jeg nå ikke drikker kaffe, for beskrivelsen av kaffe latten til Agnes høres veldig god ut. Mulig jeg må ta en smak da.......
Honning er også en råvare de er gode på. Aloys, min vert, er birøkter og brenner for økologisk dyrket honning. Han har også utviklet honning til medisinsk bruk, bl a etterspurt fra sykehus rundt om i verden. Så et lite håp øyner jeg, te med honning er jo veeeldig godt da, når en nå ikke drikker kaffe mener jeg.
Strikking blir hovedfokus fra 15 oktober til 9 november. Noen spør om jeg har tenkt meg til toppen av Kilimanjaro. Det blir ikke denne gangen.Neste gang, på oppfølgingskurser etc, tar jeg med gubben og muligens noen unger, og da, ja, da, går vi til topps.
Det blir nok heller ikke tid til så mye jungelvandring. Som vist på disse bildene, blir nok ikke Mona å se vandrende på kveldstur inni denne skogen nei!! Det er så en lurer på om en skal ta med slik buet kniv man slår seg gjennom kratt mm med, i ren Indiano Jones stil.
Alle som kjenner meg vet at matoppskrifter og utprøving av disse er en stor lidenskap. Jeg har derfor med litt uro tenkt meg en måned med heller slett kost. Men skal tro om jeg ikke blir overrasket. De er flinke grønnsaksdyrkere, og Agnes, min vertinne, bruker etter sigende store deler av dagen med å forberede dagens måltid. Ikke blir jeg alene rundt bålpanna heller etter det jeg forstår, hun gir føde og kjærlighet til de som måtte trenge det.
Bildet er hentet fra Google, men det gir jo et lite håp å se disse spennende grytene må jeg si. Og kanskje kan jeg lage til et måltid, har jo god erfaring med bål, store gryter og langkokt men kortreist mat. Mulig du blir lysten på å bli med ned Brit på Simenstad Gard.
papaya er kjempegodt, og de kan plukkes rett fra treet. mmmmm
Her ser vi mama Prosper med geita si. Bildet er tatt av Erwin Kinsey og viser at geitene som er gitt i gave til landsbyen har det godt. Blir spennende å se om geitene har det kaldt nok til at de produserer underull nok til å lage eget garn.
Og skulle uhellet være ute, ja, så har de sykehus i landsbyen. Dette skal nok gå fint. Ikke det at jeg tror det kan hende meg noe, og med alle de vaksinene jeg etter hvert er stappende full av, er det vel ingen fare for sykdom av noe slag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar