Av og til står man ovenfor et slags ultimatum-spørsmål: skal skalikke liksom. Når både mann og sønn forsvinner en hel sommer, ut i Alaskaødet med sine kanoer og sine sekker, med lommeboka og for den saks skyld, hva gjør mor og datter da? De har jo verken lommeboka, kanoene eller sekkene. Eller, ei lita lommebok har vi jo da, og en koffert kan vi nok finne frem fra loftet, og bilen, vi har jo bilen. Da kan man velge å være hjemme fordi det er langt eller skummelt eller litt kjedelig å gjøre ting på egenhånd, eller man kan velge å kjøre seg en tur, med bilen, kofferten og den lille lommeboken.
Så her sitter man da, ved havets bredde nede på LaMata i Spania, ser ut over havet og menneskemylderet på stranda, kjenner varmen komme helt inn til margen i kroppen, lenge siden det har vært varme der nå tenker jeg, her jeg sitter med paraplydrinken min og skuer ei glad jente i bølgene.
Lurer på hvor mange som lurte på hvordan jeg kunne tørre å kjøre helt til Spania alene. Det er ganske mange. Har aldri tenkt på det som skummelt, jeg kan kjøre bil, det er gode veier og GPS i bilen, i det hele tatt – det er faktisk ikke verre enn å ta seg en Oslo-tur f eks. Heller lettere. Turen ned gikk kjempefint, tenk det a, nesten 4000 km uten å se så mye som en punktering (bank i bordet for at det går like greit hjem også). Det er litt rart dette her med kjøring tenkte jeg noen ganger på tur ned: på vei til Oslo er en i veihimmelen når en kommer til Tangen og det går over fra 80 til 100 km/t, to-feltsvei og greier. Så kommer en til Sverige, fortsatt to-feltsvei men 120 km/t og en tenker whoooo, dette går fort og greit. En annen dans tenker jeg når jeg kommer til Tyskland, 4 felt og galematiasfart. Og vips, så ligger jeg der, i lag med de andre bilistene, 140 og 150 uten at det streifer tankene en gang.
Vi dro fra hjemme søndag ca kl 1200 og var fremme i leiligheten onsdag kveld kl 2230. Det kaller jeg greit. Å komme inn i leiligheten, uten strøm og vann, det var ikke så greit. Men fordi vi var sliten sovnet vi med en gang, og våknet ikke før tørsten tok oss torsdag morgen.
Fordi man har bodd i flere land gjennom livet har man lært seg at ting gjøres annerledes i andre land, og det er ikke nødvendigvis dårligere løsninger selv om det altså er annerledes. Men jeg tørr påstå at her nede i Sør-Spania, her gjøres ting om ikke dårligere, så veldig veldig mye mer tungvindt. Så det å starte på sin vandring med å få tilbake vann og strøm, det tok torsdagen, og da mener jeg ikke strøm og vann, kun vann. For å få tilbake strøm det tar 6 dager det, fordi de skal sende en mail om det forstår du. Og slik er det med den saken. Så her sitter vi nå da, lykkelige for all del, men uten strøm, noe som er litt lite praktisk da når det er 35 varmegrader ute og inne, mat liker seg ikke i varmt vær. Det ser Lisa på med stor ro, hun får en tur til butikken for hvert måltid, og gjerne en is på kjøpet liksom.
Betale regninger ja, det vet jeg jo fra før men jeg synes fortsatt det er klønete, altså: jeg har en regning som er sendt til min mann, og siden det å betale regninger over nett ikke har kommet så langt sør, så må det skje i banken. Å nei, ikke i min bank, der hvor jeg er kunde, nei i Regningssenderens bank. Så da går vi dit da, når vi har funnet ut hvilken bank de bruker, og stiller oss i kø – på en mandag altså mellom kl 0900 og før siesta. Utenom disse tider og dager kan en ikke betale regninger. Men så var det det da, at den sto jo ikke i mitt navn heller, så da får jeg ikke lov å betale den uansett. Så det så. Dermed bærer det av sted til Advokatkontoret. Jeg kan ikke få fullrost Carmen på advokatkontoret. Hun endte opp med å måtte ringe rundt til alle mine «regninger», forklare at min mann er i Alaska og at jeg ønsker å betale regninger. Så nå er det ordnet. De er betalt. Og hun skal ordne slik at ting står i mitt navn også, for en glede, å få regninger mener jeg. Hahahaha.
Begivenhetsrike dager må en si.
Men her er vi altså, sol og glede, varmt og godt, god mat, mange gode venner fra før og nå, livet er på G at the momente.
Håper det blir noen bilder etter hvert også. For vi har jo et kamera, like lite som lommeboka, men et kamera er det da. Så, om jeg får ladet pc og får dekning igjen, kommer det nok flere rapporter fra Spanias kyst. Den ytterste blokka der lengst vekke på bildet, der er vi om du vil ta deg en tur.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar